En historie om å komme tilbake:Min vei
Jeg har alltid tenkt at jeg har vært en sterk person. Selv når jeg har vært på det svakeste og ligget i fosterstilling og kun hatt krefter til å puste. Å være sterk når du er som svakest. Det krever energi og kraft. Det er da du virkelig må mobilisere. Når hvert skritt føles som å løpe en mil. Da er du sterk når du lager en middag eller orker å dusje. De fleste selvhjelpsbøker om å komme tilbake handler om store fysiske mål: et maraton, birken eller en annen fysisk signaltopp som det ultimate symbol på at du igjen har erobret og fått kontroll overkroppen din. Du er herre over det mentale og musklene. Men for de fleste er ikke dette hverdagen. De fleste vil kanskje bare innhente og ha krefter til å hente barna påskolen, lage middag eller bli med en venninne på kafé. Å være i normaliteten. Ikke i sykdommen. Min historie er langt fra unik. De mange gangene helsen har sviktet, har det aldri vært store medisinske ting legene har måttet utrette, eller psykiske hav som skal svømme sover. Men situasjonen har vært like utholdbar for mine nærmeste, og kroppen har vært like sliten. Og det har vært mange netter med grunning og bekymring - og utallige utredninger og legebesøk. Men jeg har funnet ut at jeg har blitt veldig god på å trene meg tilbake tilhverdagen ved hjelp av noen stikkord: en liten meter av gangen, å akseptere det hele og å finne løsninger, eller justeringer, selv om de er aldri så små og bagatellmessige. Og midt iflere langvarige sykemeldinger har jeg syntes at jeg er heldig. Og jeg har tenkt, når jeg har klart å krype opp fra fosterstillingen til sittende, at dette er en periode jeg kan få en pause fra stress. Jeg kan være her når barna drar på morgningen og når de kommer hjem. Jeg kan følge til skolen, istedenfor å sitte på bussen klokken halv syv. Jeg kan skrive, tenke, strikke, lese, puste og se dokumentarer på netflix. Jeg kan ikke gå toppturer med venninner, men jeg kan ha en venninne til ost og kjeks. Jeg kan ikke gå skirenn med barna når jeg har vært syk,men jeg kan ha filmdag, varm saft og tenne lykten utenfor døren. I perioder har jeg ikke kunnet gå mer enn noen hundre meter, men etter en måned orket jeg å gå med minstemann på sparkesykkel til barnehagen. Og sakte men sikkert vender man tilbake. Vi mennesker er fleksible. Og vi finner fort en ny rytme. Plutselig sitter man ved kjøkkenbordet med familien og orkerå spise middag på en stol fremfor liggende i sofaen. Noen uker etterpå orker man å ha andre barn på besøk, og kanskje lage vafler, selv om det koster en hvileøkt etterpå. Og etter noen uker til orker du å dra i butikken, levere barna og kanskje vaske gulvene eller skrive ferdig en artikkel. Det normale er alltid den beste målestokken. Men kampen fra null til hverdag er beinhard. Da jeg brakk beinet, og ikke fikk trent, ble det bakkeintervall på krykker. Da jeg fikk bekkenløsning, ble det gravideyoga. Da jeg fikk benhinnebetennelse i anklene, ble det styrketrening på overkroppen. Og når du ikke kan løfte en muskel uten at de dirrer? Da puster man yogapust og prøver å meditere. Det viktigste jeg har lært er at hvile er like viktig som trening. For som en fysioterapeut sa til meg: Holder du en arm lenge nok rett ut, vil musklene dirre. Fortsetter du å holde den der uten å gi den hvile, får du kramper. Og slik fungerer kroppen vår. Vi er aldri den samme. Og vi må hele veien, gjennom livets, definere oss selv på ny. For ti år siden så jeg på meg selv som en trent person, som elsket å bruke kroppen. Løpe opp på fjelltoppene. Klatret to ganger i uken. Trente kickboksing og aerobic tre ganger i den samme uken. Jeg var god på å presse meg– og jeg følte at det var et hav av energi og krefter å bare øse fra. Jeg studerte og jobbet, malte og skrev. Og følte meg i grunnen aldri stresset, det handlet bare om effektiv og god planlegging. Jeg var et skilsmissebarn med ikke de enkleste familieforholdene, men jeg tenkte at alle andre hadde det verre enn meg. Men et sted på veien skjedde det endringer. Jeg fikk barn og heldigvis var det ikke lenger jeg som var ifokus. Så kom det en kyssesyke som slo meg ut et halvt år. Deretter ny graviditet, bekkenløsning og et ankelbrudd. Så kom en nakkeskade og et nytt halvt år der kroppen rykket tilbake til start. Og deretter en hormonfeil og en altfor tidligovergangsalder på toppen av utallige infeksjoner og pencillinkurer året etter. Og mellom alle disse sykeperiodene over syv år skulle jeg være redaktør, kjæreste, mamma og passe på meg selv. Hver gang var det å starte på null, og jeg følte jeg skuffet alle rundt meg, selv om jeg ikke kunne noe for at jeg ble syk. Og på veien ble jeg redusert fra en sterk trent person til en pasient og en mamma og arbeidstaker med dårlig helse. En som måtte be om hjelp til å handle, få besteforeldre hjem til å passe barna når mannen var borte, hjelp til å bli kjørt til lege, hentet i ambulanse og en som plutselig hørte god bedring fra folk når du snakket med de (noe jeg hatet). Og en mamma som ikke kunne danse på gulvet eller løpe om kapp med på stranden. En mamma som måtte beregne avstanden fra bilen til kinoen, om jeg orket å gå. Og en liten gutt som spør: «Mamma, du orker ikke sånn som før. Men er du frisk på lørdag?». Det er en hårfin balanse mellom å kreve plass og hjelp og samtidig ikke belemme andre for mye og la deg som pasient være den som styrer alt. Du føler deg liten og som et null. Ingen sier at du lenger er flink til noe, ingen gir deg positive tilbakemeldinger på hva du gjør eller hvem du er. Dette må du skape selv. Du er flink til å bli frisk. Dine kamper og fremskritt virker som barnemat for de som ikke kjenner på energitapet. Men ros deg selv! Jeg måtte overbevise mange rundt meg, som kastet rundt seg med diagnoser og «lest seg til» hva som feilte meg på Internett. Ikke minst måte jeg være min egen ekspert i helsevesenet og bevise at dette ikke var angst, psyke eller depresjon som gjorde at jeg skalv hvis jeg prøvde å gå langt eller våknet hver time på natten med skjelvinger og hjertebank. Jeg gråt ikke fordi jeg var lei meg, men fordi jeg var så tvers gjennom sliten. En psykisk diagnose hadde vært en enkel forklaring, likeså en ME-sekk, men når du inni deg føler at dette er grunnleggende feil, at noe er galt et sted i systemet, er det vanskelig å svelge en slik løsning. Pappa spurte: Hva tror du at det er? Ofte kan man ane noe innerst inne, langt inne icellene og hjernen. Heldigvis treffer man noen som ser på deg med nye briller: en naprapat som fikk tatt et bilde av nakken, en gynekolog som tok noen prøver. Så snur det noen ganger - helt plutselig. De god edagene blir flere enn de dårlige. Tilslutt blir de gode dagene normalen og du blir nesten litt overrasket når dårlige perioder kommer. Var det slik det var? Å se et gult blad fylt med litt nysnø blir en like stor naturopplevelse som en reise i en eksotisk jungel. Å gå i butikken selv fremfor å skrive lister, føles som en enorm frihet. Å kjøre til stranden og gå tur og lukte tangen er en enorm ekspedisjon som gjør så godt. I 20-årene reiste jeg verden rundt, meg innerst i en jungel iMalaysa husker jeg en liten erkjennelse som begynte å ta form: Dette er spennende, men jeg er ikke noe lykkeligere her inne. Det er en klisje, men akkurat nå er lykken de nære ting: to lubne armer rundt halsen, en hilsen på facebook fra en du ikke trodde tenkte på deg, barna som hyler av glede på rommet, en kjøretur etter å ha ligget i dvale på sofaen eller tårer iøynene på en julekonsert på skolen. Det er å leve. På det dårligste har jeg kun klart å forholde meg til et punkt langt inne i meg selv. Et lite lys,en glødende kule jeg har pustet over. Den har vibrert på innpust og på utpust. Når noen av energi-lagrene har begynt å stige, når man har startet på noe som hjelper, har jeg klart å flytte fokuset utover. Til rommet rundt meg. Til barna og kjæresten min. Deretter har radiusen sakte ekspandert: Til døren, utenfor gjerdet, barnehagen og kanskje en tur til nærmeste by. Det handler om å sakte flytte den radiusen rundt deg, kjenne på hva som er greit for deg. Hva som er viktig for deg. Hva du klarer i dag, og hva du vil prioritere i dag. Kanskje kan du sende noen tekstmeldinger som gleder andre også, med noe bare du vet hva er. Og du vet at det går over. Min fordel har alltid vært at jeg har hatt to barn som trenger en mamma og en mann som trenger en kjæreste. Sånn sett har motivasjonen vært enorm. Men det er ensomt å være syk for det. Kampen må du ta selv. Mannen må passe på barna. Da er det ikke så mye tid eller energi igjen til kona. Man blir igjen en liten jente som må spørre foreldrene sine om hjelp. Og man kan ikke kreve at små barn alltid skal ta hensyn til at mamma er i dårlig form. Jeg ville heller ikke at de skulle føle at det ikke var plass til deres barnlige natur. Etter måneder med venting føler man seg til tider mindre verdt. Jobben venter på et svar, familien vil ha et svar, samfunnet trenger en diagnose. Men legen kan ikke helt gi deg det du vil ennå. Og selv venter du på at kroppen skal ta til fornuft. Du har selv vært innom alle muligediagnoser på Internett. Man føler man lever i et vakum, en limbo. Men i dette rommet er det i grunnen ganske greit å være, selv om det kommer mange dører i ansiktet. Kanskje hører du ikke fra kollegaer. Jobben er ofte et spill, og er du ikke innenfor, er du heller ikke med. Brutalt, men sant. Ingen er uerstattelige, i alle fall som regel ikke. Og det er ikke noe gøy å kjenne på at arbeidsplassen, der resultater teller, ikke vil ha en redusert arbeidstaker som ikke kan bidra optimalt, selv om arbeidsmiljøloven beskytter deg så godt den kan. Det er vanskelig å komme tilbake, erverve tilbake respekt og tillit og føle at man må bevise dobbel at man er frisk til å ta i et tak. Og man ønsker aldri å være det svake ledd. Det har vært vanskelig å svelge at folk du trodde brød seg,ikke hører fra seg, ikke av ondskap og med vilje, men bare fordi verden der ute går så altfor fort videre uten deg og sitter du ikke ved åren din, er det noen som tar plassen din ganske fort. Det må til. Kanskje må man rett og slett finne seg en annen båt, og kjenne på den sorgen også. Å være lenge syk åpner ofte noen nye dører. I alle fall er det lettere å være syk dersom man tenker dette. Orkerkroppen å gå opp den bakken nå – eller vil den svikte? Hver dag kommer dette spørsmålet. Bakken kan være ørliten eller et fjell. For på veien tilbake oppdager du igjen livet: Å orke å pusle et puslespill med den minste og å ta en kaffe i sola med den du elsker betyr plutselig like mye som det store bragdene man gledet seg over før.. Jeg er ennå ikke i mål. Og jeg blir ofte for ivrig og vil alt med engang. Jeg er nok ikke en av de som kan skilte med å aldri ha vært borte fra jobb. Men jeg prøver å tenke at dette er det eneste livet jeg får. Og jeg har vært der for barna morgen og kveld, jeg har fått skrevet noen historier, gjort noen mennesker glade og møtt de fleste med et smil. Jeg tenker ofte at jeg må bruke timene mine her på jorden godt. Å skape noe. Å gi det mening, selv fra sofakroken. Kanskje livet blir annerledes en stund, hverdagen roligere, men det kan også være fint. Og kanskje kommer du nærmere deg selv et sted på veien også. Og nærmere den du er langt der inne, når man er heldig å få en pause til å reflektere over det meste. |