Fabiola - en av de første kristne kvinneneHøsten 2016 fant jeg et ekstraordinært bilde av et kvinneportrett på i Drøbak: Kvinnen med rød kappe viste en tidlig kristen kvinne som døde i Roma i 399 e.Kr., og som grunnla Europas første kristne sykehus: Fabiola. I 579 ble hun kanonisert som helgen for voldsutsatte og misbrukte kvinner, utroskap, skilsmisse, enker og kvinner som led i sine ekteskapet – og beskytter for sykepleiere. I 1884 malte den franske maleren Jean-Jacques Henner (1829-1905) sin idealiserte versjon av den romerske kvinnen Fabiola. Portrettet forsvant på mystisk vis i 1912. I løpet av det siste århundre har det dukket opp mer enn 600 kopier av dette portrettet.Hvem var egentlig Fabiola? Hvorfor tok hun et valg om å bli nonne? Hvordan var det å være kvinne på 300-tallet i en overgangstid mellom senantikken og Kristendommen? Og ikke minst: hvorfor ble Henners forsvunnete portrett fra 1884 kopiert over hele verden nærmest som et ikon?
Jeg har startet å skrive Fabiolas historie. |
TeksterJeg har alltid skrevet. Frøken på barneskolen måtte ofte lese 12-15 siders eventyrlige fortellinger som raste av sted. Fantasien lå alltid to sider foran pennen - og jeg syntes ennå synd på henne som måtte tyde alt dette. Og slik har det fortsatt med alt jeg gjør. Hodet stopper ikke med å danne bilder, ord, fortellinger. Jeg skrev fortellinger, mens jeg leste Frøken Detektiv. Jeg skrev små dikt, observasjoner og scener. I løpet av årene har dette ført til 2-3 manus, tekster og fortellinger som ligger i skuffen. Ofte starter det med et kunstverk - som denne talen til åpningen av Gro Mukta Holters kunstutstilling som jeg åpnet: Åpningstale fra «Ro meg innover i drømmen» – Kunstner Gro Mukta Holter (groholter.no) "Sakte sakte. Ligge stille, stille. Holde alt i balanse. Et barn på fanget. Et større barn inntil meg på siden. Høre på deres pust. Jeg trenger ikke mer. Det heter solregn. Regnet kommer før de sorte skyene skygger for solen." Mai 2016 |
KunstJeg drømte om å bli kunstner eller keramiker eller forfatter. Som 15-åring reiste jeg inn hver måned og så alt som var av utstillinger i Oslo. Jeg drømte om et atelier på et loft i Paris. Og jeg malte og tegnet.
Det ble tegning-form og farge på videregående, men jeg måtte hele veien ha teorifagene for å føle at jeg også brukte "hodet". Da jeg ble introdusert for kunsthistorie - fallt jeg pladask. Jeg startet på Mølla kunstskole, men etter ett år, og en uke der jeg strevde med en tå i kull, forstod jeg at jeg ikke var på rett sted. det var mye jeg ville si, men kullet, pennene og malingen var ikke rette verktøy. Det ble for mye motstand fremfor flow. Dessuten så jeg alle de dedikerte kunstnerne rundt meg med en teknikk og iboende kraft på å male og skape i et visuellt språk som jeg ikke fant. Dermed ble jeg en kunstformidler - men stoppet aldri med egne prosjekter. Det ble flere små utstillinger, jeg lærte bort kunst og brukte etterhvert alt jeg kunne i møte med kunstnere og barn. Jeg visste hva de strevde med hver dag på atelierete sitt - hvilke problemstillinger. Og denne kunstens verden, som vokste og vokste av erfaringer - var et skattekammer å skape barnekunstprosjekter fra. Alt jeg så, kunne brukes videre i noe annet. I det siste har jeg tatt opp kullet igjen. Og planlagt en serie malerier med tekster. Nå; etter 20 år har jeg kanskje samlet nok som er verdt å si i både tekst og farge. |